Grønt skifte: Hvorfor ikke etablere Statwind?

Stortingsmeldingen «Energi og arbeid» er et Columbi-egg som viser hvordan Norge kan bruke energiressursene til å skape vekst og nye arbeidsplasser og samtidig kutte utslipp. Equinor sliter med IEAs krav til omstilling. Så hvorfor ikke etablere Statwind?

Stortingsmeldingen «Energi og arbeid» er et Columbi-egg om vi skal tro Olje- og energiminister Tina Bru. Den «viser hvordan Norge kan bruke energiressursene til å skape vekst og nye arbeidsplasser og samtidig kutte utslipp». Fire hovedmål for videre utvikling av Norge som energinasjon er skissert: For det første skal det legges til rette for verdiskaping som gir grunnlag for nye arbeidsplasser i Norge. Tilgang på ren fornybar energi til konkurransedyktig pris er et virkemiddel. Å sikre at Norges fornybare energiressurser i størst mulig grad tas i bruk og foredles i Norge er et annet. For det andre skal vi bruke elektrifisering til å gjøre Norge grønnere og bedre slik at vi oppfyller klimamålene. For det tredje skal vi utnytte energiressursene slik at vi legger grunnlaget for nye næringer som bidrar til å omstille Norge til et lavutslippsamfunn. Det kan skje ved produksjon og bruk av hydrogen, vindkraft til havs, karbonfangst- og lagring, og ved batteriproduksjon. For det fjerde skal vi videreutvikle en fremtidsrettet petroleumsvirksomhet. Alt i en stor sving.

Det grønne skiftet kan gi 100.000 nye jobber skal vi tro Christer Tryggestad som er seniorpartner i McKinsey. Hver tapt arbeidsplass kan skape to nye hevder han. Man kan opprettholde økonomisk vekst, og skape netto nye arbeidsplasser på veien mot netto null utslipp. Han mener 85% av utslippskuttene kan realiseres med allerede eksisterende teknologi. Og Norge kan klare dette på halve tiden, altså innen 2035. Behovet for omlæring av arbeidsstyrken vil være mindre enn man i utgangspunktet kan frykte. Dansk vindkraftindustri har vist at dette er mulig. Den gir i dag 33.000 jobber og gir et årlig bidrag til verdiskapingen på 200 milliarder norske kroner. Norge har, i tillegg til vindkraft, muligheter for å skape jobber innenfor hydrogen, fornybare energikilder og batterier.

Equinor sliter med IEAs krav til omstilling. Equinor har presentert sin årlige energirapport: «Energy Perspectives». «Utfordringen med å levere på energiomstillingen er massiv». I rapporten er oljeforbruket i 2050 anslått til mellom 50 millioner og 115 millioner fat pr. dag. IEA forutsetter et forbruk på 24 millioner fat pr dag. Equinor anslår at globale klimautslipp vil falle fra 33 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 2019 til mellom 9 og 32 milliarder tonn i 2050. Mens syv prosent av global strøm kom fra sol- og vindkraft i 2019 venter Equinor at dette vil øke til mellom 32% og 52% i 2050. Equinors mest klimavennlige scenario «Rebalance» (= IEAs) forutsetter en svært krevende omstilling. Man må legge til rette for atomkraft, vannkraft og en kraftig vekst i vind og sol for at det skal være mulig å gå bort fra olje- og gass uten samtidig å bråbremse økonomisk utvikling og vesentlig redusere levestandarden, i følge Equinor.

I The Economist ser man flaskehalser og retter i utgaven 12. juni søkelyset mot forsyningskjeder, konsesjonsbehandling og finansiering som kan gjøre grønn vekst vanskelig. Inngangseksemplet er en «en vindmølle». De tre 107 meter lange karbonfiberbladene på en Haliade-X hav-vind turbin er lengre enn vingespennet på noe fly som til nå er laget. Generatoren som transformerer rotasjonen fra disse, som ytterst ute beveger seg med en fart på 300 km i timen, består av over 100 magneter laget av eksotiske metaller og kopperviklinger fremstilt av et nærmest uendelig antall meter koppertråd. Bladene og generatoren som veier rundt 900 tonn skal monteres på «en mast» som er så høy at det er god klaring til bølgene som skyller rundt den. Samtidig strekker den seg i været til en høyde tilsvarende toppen av den 48 etasjers høye Transamerikapyramiden i San Francisco (260 moh). Poenget i oppslaget, utover de spektakulære dimensjonene, er imidlertid at det grønne skiftet krever tilgang på materialer og ikke minst mineraler som kobolt, litium, nikkel, neodymium og andre sjeldne jordarter.  Forsyningen av disse kan bli forstyrret av mangel på forekomster, eierskap (Kina har sikret seg rettigheter til mange forekomster), konsesjoner, utvinningstillatelser, miljøvernhensyn m.v. 

Vi vil uansett fortsatt ha behov for olje. Selv om man kan elektrifisere landbasert transport og kanskje også deler av transport på hav og vann, vil man fortsatt måtte bruke oljebaserte drivstoff i kommersiell flytransport om denne skal opprettholdes som et bredt tilbud. Og selv om transport på veger, på havet og i luften konsumerer 75% av oljeproduksjonen og noe går til el-produksjon må vi fortsatt forsyne petrokjemisk industri med olje for å produsere karbonfiber til f.eks. vindmøller og ellers mye annet vi foreløpig ikke klarer oss uten.

Hva vil det koste og hvem skal betale? Stortingsmelding nr. 36 (2020-2021) er kortfattet når det gjelder dette. Snaut en og en halv side av stortingsmeldingens i alt 185 sider er brukt for å fortelle oss om utfordringene som måtte ligge her. Elektrifisering gjennom innvesteringer i strømnettet skal dekkes av kundene. Det vil ganske sikkert bety økte strømpriser for deg og meg. Vindkraft til havs skal skje ved utbygging av samfunnsøkonomisk lønnsom fornybar kraft, men det er antydet et behov for støtte for å realisere utbygging på Utsira Nord på flere milliarder kroner. Enova vil evt. få økte bevilgninger over statsbudsjettet. Hydrogen-satsingen skal fortsatt støttes av Forskningsrådet, Enova, Gassnova og Innovasjon Norge. «I tillegg vil en gradvis økende CO₂-avgift og eventuelle krav til bruk av hydrogen i offentlige innkjøp virke stimulerende på utviklingen av et marked for hydrogen». NVE har annet sted i meldingen anslått at vind fra vindkraftverk på land vil kunne leveres for 22 øre per kwh i 2030. For bunnfast vindkraft til havs er prisanslaget mellom 48 og 68 øre per kwh og for flytende vindkraft mellom 72 og 110 øre per kwh alt i 2030.

Hvorfor ikke etablere Statwind? Dette er ikke mitt forslag men er indirekte forslått av tidligere Høyre-statsråd og professor Victor Norman i Dagens Næringsliv. Norman foreslår at "vi", Den norske stat, bør kjøpe tilbake Equinor. Etter kapitalmarkedsdagen med varsel om omstilling tidligere denne uka er selskapet nå betydelig billigere, så tidspunktet er gunstig. Vi bør la selskapet utvinne eksisterende felt, men ikke lete etter nye. Overskudd av virksomheten tas ut som utbytte og brukes til utvikling av produksjon av alternativ energi, tildelt etter konkurranse mellom interessenter. For å sikre konkurranse etablerer vi Statwind som konkurrent til Equinor både når det gjelder ansatte og utviklingskontrakter på produksjon av alternativ grønn energi. Mimir Kristjansson, som politisk står langt fra Norman, minner oss i Klassekampen 18. juni om at Industrikomiteen i stortinget for 50 år siden la frem forslag om «at nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Stortinget vedtok senere at oljen skulle brukes til å utvikle «ny næringsvirksomhet i Norge», at det skulle opprettes et statlig oljeselskap og at staten skulle engasjerer "seg på alle hensiktsmessige plan, medvirke til en samordning av norske interesser innenfor petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk integrert oljemiljø med så vel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt». Staten bestemte etter dette hvem som skulle få lete etter olje og hvem som fikk utvinne olje. Staten krevde selv direkte eierandeler, staten hadde etablerte eget operatørselskap og påla dessuten selskapene grunnrentebeskatning. Vi har gjort det før og lykkes. Hvorfor ikke gjenta suksessen og hjelpe markedene litt og samtidig sko oss?